Vann og avløp
Vann

Fra gammelt av var elver, bekker og brønner de viktigste vannkildene på landsbygda; så også for områdene rundt Asker- og Fusdahlgårdene.

 

Da jernbanen kom i 1872 ble det stort behov for vann til de kullfyrte damplokomotivene. Det ble lagt vannledning fra Askerelva til Asker stasjon. Senere fikk også Asker meieri vann fra denne ledningen. Sundhetskommisjonen (opprettet 1861) hadde i 1889 mottatt klage på at en privatperson lot kloakk løpe ut i elven på et sted hvor Asker meiere og jernbanestasjonen hentet drikkevann. I forbindelse med oppfølgingen av stasjonskvartalet, ca 1996, fant kommunalteknisk avdeling trerør som kan ha vært brukt til denne vannledningen. Det er sannsynlig at flere av de gamle sentrumsgårdene til å begynne med fikk vann fra Askerelva. Vi vet fra Thor Wessel at det nye apoteket fra 1924 fikk vann fra Drengsrudvannet. Når denne ledningen ble anlagt, er uklart, men det er grunn til å tro at de fleste byggene i sentrum etterhvert fikk vann fra denne kilden.

 

Askergårdene var først ute med privat vannverk, allerede i 1877. Rørtraseen kom fra Hogstadvannet, håndgravet i frostfri dybde over en strekning på 2 km; langs Hukenbekken, ned Solvangveien og opp langs stien fra Rabbe Bru til Askergårdene. Denne ledningen er nylig blitt lokalisert av kommunens folk i forbindelse med graving i Solvangveien.

 

Så sent som i begynnelsen av 1930-årene la Asker skiklubb en vannledning i elva fra Rabbe Bru til Bua på den gamle fotballbanen for å få vann til dusj, ifølge Tom Kalager.

 

Kommunalt vannverk

Den første vannverkskomite ble nedsatt 1919 med Ingeniør Aus som formann. Forslaget gikk ut på Semsvann som kilde med pumpestasjoner og bassenger for å sikre tilstrekkelig vanntrykk over hele bygda. Forslaget falt fordi Kommunen for tiden fant det for dyrt å bygge vannverk.

 

En ny komite ble nedsatt i 1924 med disponent Holtsmark som leder. Også denne gikk inn for Samsvann pumpet opp i et basseng ved foten av Skaugumsåsen og derfra fordelt over hele kommunen. Forslaget ble vedtatt av Herredsstyret i 1926, men anket av mindretallet til Justisdepartementet som forkastet beslutningen. I 1928 ble det oppnådd flertall for utbygging, men godkjenning fra departementet ble ikke gitt.

 

I 1932 besluttet Herredsstyret at Ingeniørutvalget med direktør Johs  Nore som formann skulle utrede spørsmålet om vannverk nærmere. Det ble en meget bred og uunngåelig drøfting av saken. Kommuneingeniørkontoret med Erik Bergh som sjef utførte det meste av arbeidet, men også en rekke eksperter og faginstitusjoner utenfor kommunen ble konsultert.

 

Ingeniørutvalgets innstilling ble sendt Asker formansskap i 1934. Det omfattet tre ulike alternativ:

 

a.    Semsvannet

b.    Finsrudvannet – Brendsrudvannet

c.     Fløita og Sandungen

 

Denne gangen bestemte kommunestyret seg for Finsrud- og Brendsrudvannet. Anleggsarbeidet kom igang i 1935. I 1937 nådde vannledningen frem til Asker sentrum og ble innviet på Venskaben ved 100-årsfesten for kommunalt selvstyre av kronprins Olav.

 

Finsrud- og Brendsrudvannet var imidlertid ikke tilstrekkelig til å forsyne den økende befolkning. I 1950 fikk kommunen godkjent søknad om å få nytte Store Sandungen som vannkilde. Etterhvert ble Semsvann trukket inn som hjelpekilde i vinterhalvåret. Omkring 1980 begynte vannsituasjonen igjen å bli kritisk. Asker og Bærum hadde da begynt å drøfte muligheten for å kunne hente vann fra Holsfjorden i Buskerud. Dette avanserte prosjektet ble gjennomført på rekordtid og fra 1985 fikk askerbøringene Holsfjordvann i springen.

 

AVLØP OG RENSEANLEGG

Det første renseanlegget for kloakk ble bygget ved Holmen på midten av 1960-tallet. Tilsvarende anlegg ble bygget ved Blakstad og på grensen til Røyken, nær Slemmestad. Mellom Asker sentrum og renseanlegget på Holmen ble det bygget en kloakktunnell.

 

På midten av 1970-tallet begynte kloakk- og forurensningsproblemer å bli prekære både for Asker, Bærum og Olso. Alternativene var et stort fellesanlegg med rensing og utslipp ved Bjerkås i Asker og et desentralisert system med flere mindre renseanlegg.

 

Fornuften seiret og det første alternativet ble valgt. Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS) ble dannet og anlegget offisielt åpnet i 1983,